Av Kaja Melsom,
filosof og rådgiver i Human-Etisk Forbund

Et livssyn beskrives gjerne som et sett med svar på grunnleggende og allmennmenneskelige spørsmål, som "hva er virkelig?", "hva er et mennesket?", "hva er godt og ondt?". Disse svarene utgjør til sammen en rekke overbevisninger om hvordan ting i verden henger sammen, hva meningen med livet er, og hva som skiller gode handlinger fra onde. Men hvilke overbevisninger utgjør kjernen i det humanistiske livssyn? Hvilke overbevisninger deler alle humanister? 

Strengt tatt, er det bare én overbevisning som forener alle humanister. Det er overbevisningen om at kunnskap om verden, mennesket, godt og ondt springer ut i fra humanus, det vil si "det menneskelige". Men hva er det menneskelige? De fleste kan enes om at det som kjennetegner mennesket, er at vi gjør oss erfaringer og at vi besitter evnene til å tenke. I så måte kan den humanistiske overbevisning kokes ned til at all kunnskap om verden, mennesket, godt og ondt, springer ut i fra menneskelig erfaring og fornuft alene.  

Humanismen støtter seg ikke på overbevisninger som springer ut i fra det overnaturlige. Det være seg påstander som sies å være Guds ord eller såkalte "kall" fra høyere makter. Med denne avstandstaken kaster man troen på absolutt viten på båten. Ideen om absolutt viten er uløselig knyttet til ideen om Gud. Bare Gud kan innta alle perspektiver samtidig, og dermed ha absolutt og eviggyldig viten om verden, mennesket godt og ondt.  

Mennesker ser derimot verden fra ett perspektiv av gangen, og kan derfor bare ha en begrenset og foreløpig viten. Det vi er overbevist om i dag, kan vise seg å være feil i morgen. Vi gjør oss stadig nye er erfaringer som kan motsi det vi trodde på i går. Verken dine eller andres overbevisninger kan derfor betraktes som eviggyldige sannheter. Humanismen er i så måte et midlertidig livssyn, et livssyn som alltid kan forbedres og videreutvikles.  

Etisk ansvar
Menneskets handlinger baserer seg i stor grad på våre oppfatninger og tanker om verden. Tenker vi feil, står vi derfor også i fare for å handle feil - noe som kan få katastrofale følger for oss selv, andre og verden. Denne kjensgjerningen fører med seg et særskilt etisk ansvar.

Som mennesker er vi ansvarlige for de overbevisninger og tanker vi har om verden og andre mennesker. I fravær av en fasit på hva som er rett å tenke og gjøre, har vi et ansvar å utsette våre overbevisninger for kritiske undersøkelser. For å unngå at vi baserer våre liv på løgn og tomme fordommer, må vi ta ansvar for med jevne mellomrom å teste de overbevisninger vi baserer vår handling på. Kanskje er de ikke så selvfølgelige som vi liker å tro?

Skråsikkerhet og dogmatisme hører ikke hjemme i humanismen. Humanismen er et livssyn som vokter seg vel mot å gi bastante og absolutte svar. I stedet verdsetter humanisten evnen til å stille kritiske og undersøkende spørsmål. I så måte er det et spørrende livssyn.

Betyr det at jeg skal stille spørsmål istedenfor å svare, at jeg skal nøle istedenfor å stå på mitt? Nei, det er en utbredt misforståelse at det motsatte av å være skråsikker er ikke å ha meninger i det hele tatt, eller ikke å skulle stå for dem man har.    

Dogmatisme og skråsikkerhet
Å unngå dogmatisme og skråsikkerhet dreier seg om å unngå å betrakte våre oppfatninger om verden, mennesket, godt og ondt som absolutte sannheter, hevet over enhver tvil. Det dreier seg om å være åpen for at det kan dukke opp argumenter eller bevismateriale som taler i mot tidligere overbevisninger. Det dreier seg om å anerkjenne at vårt perspektiv på verden nødvendigvis er begrenset og at vi som mennesker kan ta feil.

Å unngå skråsikkerhet handler ikke om å avstå fra å ha meninger om hvordan ting henger sammen, eller om hva som er rett og galt. For å kunne forholde oss kritisk og undersøkende til egne overbevisninger er vi i første rekke nødt til anerkjenne at vi har en masse overbevisninger om verden, mennesket godt og ondt. Og det har vi - enten vi har tenkt på disse overbevisningene eller ikke. Alle våre handlinger i verden er levende uttrykk for en forståelse av hva verden er og bør være.

Å unngå skråsikkerhet handler heller ikke om å avstå fra å gi klart uttrykk for våre meninger. For å kunne forholde oss kritisk til egne overbevisninger må vi sette ord på dem. Det er nå engang slik at det er vanskelig å se det som er nærmest øyet. Men ved å sette ord på egne tanker og følelser, oppretter vi den distansen som er nødvendig for å se dem klart. Dermed kan både jeg og andre undersøke dem kritisk.

Slapp relativisme
Misforståtte forsøk på å unngå skråsikkerhet og dogmatisme fører alt for ofte til en slapp relativisme. Man tenker at siden det ikke finnes noen absolutt sannhet, så er ingenting sannere enn noe annet. Og siden det ikke finnes noen absolutt etikk, så er alt like rett og galt.

Å unngå skråsikkerhet betyr ikke at vi skal betrakte alle meninger som like sanne eller rette. Å innse at vi som mennesker kan ta feil, er samtidig å innse at det alltid kan finnes bedre oppfatninger eller handlingsalternativer enn de man til enhver tid forsvarer. Denne muligheten gjør at vi må stille krav til egne og andres overbevisninger.

I fravær av en overmenneskelig autoritet som med sikkerhet kan fortelle oss hva som er best å tenke og gjøre, må vi støtte oss til menneskelige ressurser for å avgjøre om en oppfatning er bedre enn en annen. Ved å ta i bruk både fornuft og erfaring, bør vi velge de oppfatninger det er best grunner og bevismateriale for å forsvare. Bare slik opprettholder vi troen på at vi kan tenke bedre. Og dermed leve bedre.