Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at skolefritidsordningen (SFO) er regulert gjennom opplæringsloven og ikke gjennom kirkeloven. Flertallet viser til at forholdet mellom SFO og trosopplæring likevel er beskrevet i proposisjonen. Flertallet understreker at flertallsvedtaket fra Innst.S.nr.200 (2002-2003), som presiserer at trosopplæringen ikke skal være en del av det felles undervisningstilbud som skolen gir og det frivillige tilbud som gis gjennom SFO, fortsatt legges til grunn. Trosopplæringen bør, etter dette, foregå utenfor skolens ansvarsområde og utføres av kirken på en måte som tydeliggjør at Den norske kirke står for opplæring og er ansvarlig for innhold. Flertallet vil presisere at formuleringen « trosopplæring skal ikke gjennomføres i åpningstiden for skolefritidsordningen » er å forstå slik at trosopplæring ikke skal gjennomføres i skolefritidsordningens lokaler i SFOs åpningstid. Det er anledning til at skolens/SFOs lokaler kan brukes til trosopplæring etter skoledagens/arbeidsdagens slutt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til partienes merknader i Innst.S.nr.200 (2002-2003). Med ulik begrunnelse var det enighet om at trosopplæringen ikke skal kunne legges til SFOs åpningstider. Disse medlemmer mener dette var en viktig presisering som fortsatt skal være styrende for menighetene. Det er viktig at kirkens trosopplæring ikke virker splittende og skaper et krysspress for foreldre og barn. Trosopplæringen skal være et tilbud til kirkens medlemmer. Opplæringen skal i størst mulig grad være inkluderende og i god dialog med de deler av lokalsamfunnet som velger bort trosopplæring, eller som står utenfor kirken. Derfor må menighetene ikke legge opplæringen til SFOs lokaler eller i SFOs tid, når dette betyr at barn må velge mellom SFO eller trosopplæring.

Følg lenken for å gå til hele dokumentet. Vedtaket innebærer ikke et fullstendig forbud som det først lå an til, men en innskjerping. Det er eksplisitt uttrykt at trosopplæring ikke skal foregå på skolen i skoletiden, men at det ikke kan tolkes dithen at det ikke kan foregå i kirken.

Det som er mere tvilsomt er om skolen stiller opp som mellomledd mellom den lokale menigheten og alle familiene. Dersom skolen videreformidler informasjon fra menigheten til alle familiene, ville jeg som forelder krevd at menigheten selv får ta ansvar for å sende informasjon om tilbudet til alle døpte barn. På den måten markeres et tydeligere skille mellom skole og menighet, og de familier som ikke har noe med menigheten å gjøre slipper å oppleve at egne barn utsettes for fremstøt fra menigheten.

Det er urimelig at de familier som har et annet livssyn skal oppleve at egne barn kommer i krysspress, noe som ofte oppstår dersom barnets venner skal til menighetens sfo opplegg (og når det reklameres med boller og saft). Poenget fra HEF sin side er at vi anerkjenner kirkens rett til å ha tilbud til de familier som ønsker det, men vi forventer at slike tilbud holdes utenfor de arenaer der alle barn møtes, ikke bare de døpte.

I tillegg er det på sin plass å påpeke overfor skoleledelse og samarbeidsutvalget ved skolen at denne praksisen skaper uklare grenser mellom skolen og kirken, og at det gjør skolen mere utydelig som en autonom og livssynsnøytral institusjon. Dette er særlig problematisk i.f.t yngre barn som ikke ser forskjell på om de voksne kommer fra skolen eller menigheten, særlig når selve aktiviteten foregår på skolen.